Du stiller opp for andre hele tiden, hvor blir takknemligheten av?
Alt jeg gjør blir tatt som en selvfølge, hvorfor er det ingen som ser det. Hva skal til for å få anerkjennelse, for å bli sett, og for å få god oppmerksomhet for innsatsen du gjør.
Ender du opp med å rydde etter andre, å være den som kjøper inn fredagskos på jobben, inviterer venner, husker alles bursdag. Stiller opp for naboen som er syk, arrangerer aktiviteter for lokalsamfunnet, gir komplimenter for antrekk og hår. Passer på at gresset alltid er velstelt, at bilen holdes ren, rett og slett gjør en innsats for at alle skal ha det bra og trivelig?
Vet du hvorfor du strekker deg for andre?
Belønning er deilig, rosende ord, det å kjenne seg flink og viktig, og å få omsorg tilbake fra andre.
Det skulle bare mangle at du ikke får en takk for hjelpen, eller en hyggelig kommentar sånn som du ordner opp. Særlig hvis du har blitt spurt om å stille opp.
Hva da når du gjør alt dette helt av deg selv, kan du ha den samme forventningen til anerkjennelse da?
Finner du også glede i å gjøre det lille ekstra, ha det rent rundt deg, kjøpe inn noe til fredagskosen på jobben? Koser du deg med oppgavene og med resultatet? Det kan være oppmerksomheten fra andre som motiverer deg, gleden ved at andre opplever noe godt, eller at du i like stor grad gjør dette for deg selv.
Noen av oppgavene er sikkert mer tilfredsstillende enn andre, og gir deg personlig glede. Kanskje det er nok å velge disse.
I noen situasjoner kan vi gjøre noe selv for å bli lagt merke til.
På en arbeidsplass belønnet de ukens medarbeider med en vinflaske. Jeg ønsket å bli ukens medarbeider og gjorde en ekstra innsats. For å bli lagt merke til, og for å få den gjeve tittelen, nyttet det ikke å være usynlig. Jeg måtte passe på at kollegene så hva jeg gjorde, ikke minst de kollegene som valgte ukens medarbeider. Det var også viktig å være hyggelig og å ikke overdrive, men gjøre litt ekstra.
Her var det et system for belønning og mulig å forstå hvordan jeg skulle oppnå dette.
Når systemet mangler må vi kanskje be om tilbakemelding.
“Nå har jeg gjort en innsats, håper du liker det, jeg trenger en takk, så kan det være jeg får lyst til å stille opp neste gang også”. Eller som en artig venninne sier til sine barn når hun har ryddet: “har dere lagt merke til gutter, at dere har fått en gave”.
Vi gir hverandre ros på forskjellige måter. Hvis du ikke kjenner igjen anerkjennelsen fra den andre, kan det likevel være at den personen både har sett, og gitt uttrykk for takknemlighet på en for deg helt usynlig måte. Noen tenker også bare inni seg at det der var bra, men har ingen rutine for å si det høyt eller dele det.
Noen kommer med ros og tilbakemeldinger nesten hele tiden og for ganske små ting, mens andre gir komplimenter ganske sjelden.
Du kan velge å bli glad for den rosen du får, eller klage på at den kommer for sjelden.
Legger du merke til når noen takker deg, eller får du bare med deg kritikken?
Hva skal til for at du kjenner deg verdsatt, hvilke forventinger har du med deg?
At andre ser deg av seg selv, at du vet hvordan du skal gjøre det for å bli sett, eller handler det om å legge merke til de gangene du blir sett.
Vi vokser på god oppmerksomhet, når vi blir vedsatt for den innsatsen vi gjør.
Christina Mjellem, Gestaltterapeut, parterapeut og veileder
Kontakt Christina
Terapeuten sin nettside
